Debattinnlegg 1 i Aftenposten: Nei, norsk kjøtt er ikke bærekraftig.

(Denne kommentaren ble publisert i en forkortet versjon i Aftenposten 15. juli 2019, se det korte innlegget her eller les hele under.)

I Aftenposten 10.juli hevder Reidar Almås at “Eit godt måltid med raudt kjøtt, norske poteter og grønsaker er eit klimavenleg og berekraftig måltid”. Jeg skulle ønske vi kunne si at han har rett og fortsette som før, men han tar feil. Grundig feil. 

Si gjerne at norsk kjøtt er mer klimavennlig enn annet kjøtt, men det betyr ikke at det er klimavennlig. Et proteinrikt plantebasert måltid har ca 90% mindre klimautslipp kontra et med storfe. Det sier seg selv at det å bytte til et kosthold som er basert på mer planter enn kjøtt er det eneste riktige klimamessig.

Det hjelper ikke bytte til storfe fra Norge om du vanligvis spiser storfe fra Tyskland, Danmark eller Storbritannia. Det er nemlig disse landene vi importerer mest kjøtt fra, og det er ikke noen nevneverdig forskjell i klimautslipp fra drøvtyggere i disse landene og Norge. Det eneste som kutter klimautslipp i stor skala fra matproduksjon, er å spise mindre rødt kjøtt og mer grønnsaker, belgvekster, nøtter og frø – også om grønnsakene har reist langt for å komme til nærbutikken.

80% av klimagassutslippene til den norske tallerkenen stammer fra dyreproduksjon. De norske kostholdsrådene har lenge vært “øk inntaket av frukt og grønt, reduser mettet fett og spesielt fra rødt kjøtt”. Likevel har nordmenn økt sitt kjøttforbruk med 50 % siden 1989. Det er jo kanskje ikke så rart, siden de norske myndighetene har lagt opp til at prisen på kjøtt er det samme i dag som på 80-tallet. Dette fordi de subsidierer noe sånt som 400 kr i måneden per skattebetaler i Norge for at vi skal ha billig kjøtt i norske butikker. Jeg tipper at det norske folk heller vil ha 400 kr rett i hånden hver måned hvor de kan bruke de på det de selv ønsker. “Forbrukeren bestemmer” er et argument som brukes mye, men jeg mener definitivt at ikke forbrukeren bestemmer når prisen på 2 purre er mer enn en pakke kjøttdeig.

“Forbrukeren bestemmer” er et argument som brukes mye, men jeg mener definitivt at ikke forbrukeren bestemmer når prisen på 2 purre er mer enn en pakke kjøttdeig.

Hvorfor er rødt kjøtt så galt for klimaet?

Et av spørsmålene jeg får oftest er hvorfor rødt kjøtt er en klimaversting. Det er fordi sau og storfe prosesserer maten sin på en slik måte at den produserer store mengder metan, som er den klimagassen som har størst utslipp fra landbruket i dag. Det som er spesielt med metan i forhold til karbondioksid er at den varmer opp jorden ekstremt raskt, men også at den når en topp i løpet av ti år før den blir raskt mindre effektiv. Dette er en kjempemulighet for Norge. Hvis vi reduserer metanutslippene våre drastisk nå, vil vi kunne få en raskt nedkjølende effekt i løpet av kun to tiår. Det er helt nødvendig at vi finner klimabremsen mens vi venter på at andre løsninger i andre sektorer som ikke er like enkelt som å spise noe annet.

“Alle norske kyr har til dømes eit helsekort der informasjon om dyrets helsestatus blir dokumentert. (…)  I minst 8 veker i året skal norske kyr og kalvar vera ute i friluft.” Om ikke de siste ukers debatt om norsk dyrevelferd har nådd Almås, så er det en liten oppsummering her. 

• 90% av alle norske dyr tilbringer hele sitt liv innendørs. At noen få individer i norsk husdyrproduksjon får “minst 8 uker i friluft” er ikke noe å være stolt av. Hvis du fikk være på et kontor i helt stillesittende arbeid i 44 uker i strekk, så er det greit så lenge du fikk bevege deg 8 uker? 
• Moderne melkeproduksjon gjør at kua spiser så mye at hun ikke orker bevege seg mye, noe som igjen gjør melkeproduksjonen høyere. Dette skryter næringen av som effektiv moderne drift. En ku kan leve i 25 år. I norsk melkeproduksjon er hun kun lønnsom  i 4-5 år. Etter å ha blitt inseminert, gått gravid i 9 måneder og deretter tatt fra melk og kalv, er hun en ren melkemaskin for oss. Melkeproduksjonen holdes kun i gang fordi vi melker henne, og gir da kroppen hennes falsk beskjed om at kalven må ha mer melk. Hvis noen fortsatt er i tvil: en ku produserer melk til kalven sin, ikke til mennesker, på lik linje som at gravide kvinner ikke produserer melk til andre dyr.  Dette er ren ufravikelig fakta selv om meieriene har fått det norske folk til å tro at vi melker kua for å være snill. 
• At hvert dyr i Norge har et helsekort er bra det, men vi vet at det ikke hindrer at haugevis med dyr blir vanskjøtt hvert eneste år. Det er absurd å hevde at vi er så opptatt av dyrenes ve og vel, når selve systemet tillater regler som er langt unna dyrenes behov. 

Det er absurd å hevde at vi er så opptatt av dyrenes ve og vel, når selve systemet tillater regler som er langt unna dyrenes behov. 

“Mennesker trenger protein” sier Almås, og tabloidiserer debatten. Mange tror dessverre at protein er noe som kun lages inne i dyrene, og gjør at vi må spise kjøtt. Dette utnytter Almås ved en slik argumentasjon. Han burde vite at 67 % av alle proteinene som konsumeres i verden allerede er fra plantebaserte kilder. Det som er trist er at kjøtt og meieriproduksjon opptar 77 % av jordens landbruksressurser (FN). Sagt på en annen måte: Dyreproduksjon tar over 3/4 av ressursene, men gir kun 1/3 del av næringen.

Det stemmer at kjøtt har såkalte “komplette proteiner”, men det finnes også i planteriket i f.eks quinoa, bokhvete og soya. Hovedpoenget er uansett at ved å spise varierte plantebaserte ingredienser vil man kunne få i seg mer enn nok protein, og dette argumentet er derfor både gammeldags og feil. Sykehusene er ikke fulle av veganere med proteinmangel, de er fulle av altetende som spiser for mye. 

“Det er veldig lite B12 i grønnsaker” – her har Almås helt rett. Men det er helt vanlig at man tilsetter næringsstoffer i kosten via kosttilskudd eller berikede produkter, og er derfor ikke noe problem å løse. Den norske melken inneholder f.eks jod fordi kuene får tilskudd i sitt fór, i Sverige berikes saltet i større grad, og er derfor Sveriges viktigste jodkilde. Dette kunne vi gjort med B12 i Norge også, og er ingen grunn til å beholde helse-, dyrevelferds- og miljøkonsekvensene som kjøttproduksjon har i dag. 

At Norge trenger kulturlandskapet er noe av det merkeligste argumentet jeg hører. “Kulturlandskap er landskap som helt eller delvis er blitt omformet fra den opprinnelige naturtilstand på grunn av menneskers virksomhet.” (Store norske leksikon). Er dette virkelig det vi skal basere fremtidens klimapolitikk på, et mest mulig unaturlig landskap? Vi trenger mer naturlig skog som binder karbon, og vi må utnytte matjorden vi har til å dyrke mat vi bør spise mer av. Forskning viser klart og tydelig at vi kan dyrke 5 ganger så mye grønnsaker her i landet på mark som i dag benyttes til å dyrke gress til dyrefór. (Mittenzwei et al. 2017)

Almås er redd for at utmarka vil gro igjen uten beitende dyr, og det har også blitt debattert i vårt naboland. Der har de regnet ut at om svensker kun spiste kjøtt fra de få dyrene som beitet, ville det tilsvare 40 gram rødt kjøtt per svenske i uken (SNL). Det er vel ingen grunn til å tro at det er stort annerledes her. 

“Sløseri å la utmarka stå”. Her appellerer Almås til nasjonalromantiske tanker om at Norge ikke hadde klart seg uten ljåen og dyremulen i utmarka. “Slik har vi alltid gjort det” har aldri vært et godt argument. Kvinner hadde ikke hatt stemmerett om vi hadde brukt samme rasjonale for litt over hundre år siden. Dersom man likevel skal akseptere premisset om at det er viktig at vi får vekk kratt og småskog for å holde landskapet åpent, så har jeg en radikal idé: Hva med at vi beholder de få dyrene det kreves få rydde utmarka, så kan vi slutte drepe de for å sette ut nye?

Hvis vi skal redusere klimautslippene, må vi fokusere på det hver enkelt kan gjøre noe med, nemlig maten du spiser hver eneste dag. Må alle bli vegetarianere? Nei. Burde vi redusere masse? Ja, det er både klima, helsen, dyra og barnebarna enige i. 

Det kommer til å ta mange år før vi kommer ned på et bærekraftig nivå av kjøttkonsum. I mellomtiden håper jeg professorer og andre som vil uttale seg slutter å forvirre den norske forbrukeren, men heller jobber sammen for å redusere kjøttforbruket nok til at vi kan se våre barnebarn i øynene når vi forklarer hvordan vi sluttet å spise opp fremtiden deres i tide. 

Hanne-Lene Dahlgren

Bærekraftig vegetarentusiast og mestselgende kokebokforfatter 2019.

Author: Hanne-Lene, admin